Den lange veien mot barn nr. 3

Den lange veien startet for 4,5 år siden da jeg og samboeren min bestemte oss for at tiden var moden for å få ett barn til. Jeg sluttet på P-piller i den tro at det kom til å gå like kjapt som de to forrige svangerskapene mine, da tok det nemlig 3 mnd fra jeg slutta på pillen til jeg var gravid.  Frustrasjonen vokste og vokste for hver måned det ikke skjedde noe…Så endelig i midten av mars 2010 ble jeg endelig gravid…lykken var stor og fallet enda større. Helt i slutten av april fikk jeg sinnsyke magesmerter, men feide de av med at det var livmorenbåndene som hadde begynt å briste. La meg på sofaen med en varmeflaske og smertene ble borte iløpet av en halv time….men 2 dager senere kom de tilbake , bare ti ganger verre…jeg greide ikke rette meg opp og legevakta var eneste utvei. På legevakta ble jeg sendt videre til Elverum Sykehus der overlegen på gyn. med ultralyd lette etter liv i en og en halv time . Så så han på meg med triste øyne og kunne fortelle meg at dessverre så satt embryoet i den venstre egglederen og jeg måtte komme tilbake dagen etter for å starte behandlingen for å stoppe svangerskapet. Jeg var bare 6 uker på vei, men sønderknust over beskjeden. Dagen etter møtte jeg opp og fikk cellegift , så var det bare å vente til dagen etter det igjen for å se om det funka, noe det dessverre ikke gjorde. Så da ble jeg lagt inn direkte med beskjed om at jeg ikke engang fikk lov til å gå på do alene pga faren for at egglederen skulle sprekke. Kl 16 den 2. mai ble jeg lagt i narkose og fikk den venstre egglederen fjernet. Ettersom det hadde tatt 2 år å bli gravid , så så jeg ganske svart på muligheten for at vi nå kunne lykkes en gang til , siden jeg nå manglet ene egglederen i tillegg. Månedene gikk og i november hadde jeg utviklet en depresjon, som jeg selv ikke engang la merke til , jeg bare gravde meg ned under ett pledd og orket ikke forholde meg til omverdenen. I samråd med legen begynte jeg derfor på antidepressiva og gikk på dette i 6 måneder. Tablettene hjalp meg veldig og etter 6 måneder så jeg litt lysere på tilværelsen og kunne slutte på de. Igjen var jeg tilbake på å telle dager og eggløsning og styr og greier, selv om jeg ikke engang visste hvilke måneder jeg i det hele tatt hadde eggløsning på den siden der egget faktisk kom ned til livmoren.

Da vi var kommet til september 2012 med telling og styr så tenkte jeg : Dette gidder jeg ikke lenger…det er nok ikke meningen at vi skal få ett barn til..jeg telte ikke og sjekka ikke engang når jeg skulle ha eggløsning…september gikk og oktober kom, men ingen mens dukka opp…jeg må innrømme at jeg var ekstremt spent da jeg tok den første testen….og den andre testen for å være sikker….og den 3 testen , (som var digital) Jeg greide bare ikke helt å tro det jeg så….

Jubelen sto i taket, men pga tidligere erfaringer var jeg hypernervøs for hver eneste lille murring, så da jeg var 8 uker på vei så sendte legen min meg til tidlig ultralyd bare for at jeg skulle få se at embryoet satt på riktig sted. Det var helt utrolig å være på den utralyden og se hjertet på den mandelstore babyen min slå.

Men jeg var ikke ferdig med å være redd ennå. Fordi vi har ett barn med downs syndrom fra før av så valgte vi å ta fostervannsprøve for å vite at alt var i orden. Jeg er ikke ute etter noen debatt rundt Fostervannsdiagnostikk, eller kritikk av mitt valg om å ta denne prøven. Jeg elsker min Magnus av hele mitt hjerte og vil ikke bytte han mot noen i hele verden, men dessverre så har jeg ikke kapasitet til å ta meg av to funksjonshemmede barn og det må folk bare godta.

Så i uke 15 bar det innover til Riksen for å ta fostervannsprøve . Jeg grudde meg som fy for det er ingen behagelig prøve, men de på Riksen var kjempeflinke 

Samtidig fikk vi en liten snikkikk 🙂

Etter prøven skulle jeg ikke gå lange turer eller løfte noe på 1 uke. Så den neste uka mer eller mindre bodde jeg på sofaen. Jeg fikk beskjed om at jeg ville få svar iløpet av en drøy uke , så den siste uken har jeg gått i skytteltrafikk mellom huset og postkassen. I dag kom endelig svaret om at alt er bra og jeg kan endelig glede meg fullt ut over svangerskapet….og jeg kunne endelig fortelle det til Synne , som har mast om søsken i mange år. Hun smilte så bredt at om hun ikke hadde hatt ører så hadde toppen på hodet falt av.

Jeg er nå i uke 17 (+5) og har termin 21.06.13

GLEDE GLEDE GLEDE

 

 

11 kommentarer om “Den lange veien mot barn nr. 3

  1. Jeg synes det er flott at du deler din historie, for det er ikke alle som blir lett gravide. Jeg kan ikke bli gravid, så kjenner igjen noen av tankene dine. Vi har adoptert en gutt som gir oss mye glede : )
    Masse gratulerer med graviditeten : )

    Liker

  2. ewymarie: Tusen takk 🙂 Jeg har brukt lang tid på å forme dette innlegget i hodet ,og jeg var usikker på om jeg skulle poste det, men jeg synes det er viktig å dele de dårlige erfaringene også…
    Så flott at dere har fått en nydelig gutt 🙂

    Liker

  3. Så bra! Og koselig!:-) Kose deg med svangerskapet,og lykke til. 🙂 Trist og lese første del du hadde skrevet…,men detti går bra! Klem

    Liker

  4. Synes det er flott at du deler historien din. Det er dessverre fortsatt mye tabuer rundt det med å miste, og det å ha vansker med å få barn… Og du, du har i allefall min fulle støtte og forståelse rundt det med fostervannsdiagnostikk. :klemme:
    Husker godt når jeg fikk vite at du hadde vært på sykehuset. Jeg satt der og var sånn ca. ganske likt på veg med E, da. Jeg er så glad på deres vegne nå! Endelig satt den. 😉 Dette skal gå bra! Masse lykkeønskninger fra meg og jentene ❤

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s