Til min datter


Min kjære jente, den dagen du ser jeg blir gammel,
ber jeg deg vennligst være tålmodig, men mest av alt, prøv å forstå hva jeg går igjennom.

Når vi snakker sammen og jeg gjentar det samme tusen ganger, ikke avbryte med å si: «Du sa det samme for et minutt siden» …

Da kan du prøve å huske de gangene da du var liten og jeg måtte lese den samme. historien … natt etter natt til du sovnet.

Huske da jeg måtte løpe etter deg,lage unnskyldninger og prøve å få deg til å ta et bad når du var bare en jente?

Når du ser hvor uvitende jeg er når det gjelder ny teknologi, gi meg tid til å lære og ikke se på meg sånn …

Husk, kjære at jeg tålmodig lærte deg hvordan du gjør mange ting som å spise riktig, kle på deg, gre håret og håndtere livets spørsmål hver dag …

Den dagen du ser jeg blir gammel, ber jeg deg vennligst være tålmodig, men mest av alt, prøve å forstå hva jeg går igjennom.

Hvis jeg skulle miste oversikten over hva vi snakker om, gi meg tid til å huske, og hvis jeg ikke kan, ikke vær nervøs, utålmodig eller arrogant.

Bare vit i ditt hjerte at det viktigste for meg er å være sammen med deg.

Og når mine gamle, slitne bein ikke lar meg bevege seg så fort som før, gi meg hånden din på samme måte som jeg tilbød deg min når du gikk dine første steg .

Når disse dager kommer, ikke føl deg trist … bare være sammen med meg, og forstå meg mens jeg kommer til slutten av mitt liv.

Med kjærlighet vil jeg verdsette og takke deg for gaven av tid og gledene vi delte.

Og med et stort smil og den enorme kjærligheten jeg har alltid hatt for deg, jeg vil bare si,

Jeg elsker deg for alltid min kjære datter …

 

 

The touching story of the New York taxi driver

This story isn’t only about patience; it’s about doing great things. Things that some might consider waste of time, etc. It’s about staying human in the face of all the dehumanising forces which have surrounded us.

A NYC Taxi driver wrote:

I arrived at the address and honked the horn. After waiting a few minutes I honked again. Since this was going to be my last ride of my shift I thought about just driving away, but instead I put the car in park and walked up to the door and knocked.. ‘Just a minute’, answered a frail, elderly voice. I could hear something being dragged across the floor.

After a long pause, the door opened. A small woman in her 90’s stood before me. She was wearing a print dress and a pillbox hat with a veil pinned on it, like somebody out of a 1940’s movie.

By her side was a small nylon suitcase. The apartment looked as if no one had lived in it for years. All the furniture was covered with sheets.

There were no clocks on the walls, no knickknacks or utensils on the counters. In the corner was a cardboard
box filled with photos and glassware.

‘Would you carry my bag out to the car?’ she said. I took the suitcase to the cab, then returned to assist the woman.

She took my arm and we walked slowly toward the curb.

She kept thanking me for my kindness. ‘It’s nothing’, I told her.. ‘I just try to treat my passengers the way I would want my mother to be treated.’

‘Oh, you’re such a good boy, she said. When we got in the cab, she gave me an address and then asked, ‘Could you drive
through downtown?’

‘It’s not the shortest way,’ I answered quickly..

‘Oh, I don’t mind,’ she said. ‘I’m in no hurry. I’m on my way to a hospice.

I looked in the rear-view mirror. Her eyes were glistening. ‘I don’t have any family left,’ she continued in a soft voice..’The doctor says I don’t have very long.’ I quietly reached over and shut off the meter.

‘What route would you like me to take?’ I asked.

For the next two hours, we drove through the city. She showed me the building where she had once worked as an elevator operator.

We drove through the neighborhood where she and her husband had lived when they were newlyweds She had me pull up in front of a furniture warehouse that had once been a ballroom where she had gone dancing as a girl.

Sometimes she’d ask me to slow in front of a particular building or corner and would sit staring into the darkness, saying nothing.

As the first hint of sun was creasing the horizon, she suddenly said, ‘I’m tired.Let’s go now’.
We drove in silence to the address she had given me. It was a low building, like a small convalescent home, with a driveway that passed under a portico.

Two orderlies came out to the cab as soon as we pulled up. They were solicitous and intent, watching her every move.
They must have been expecting her.

I opened the trunk and took the small suitcase to the door. The woman was already seated in a wheelchair.

‘How much do I owe you?’ She asked, reaching into her purse.

‘Nothing,’ I said

‘You have to make a living,’ she answered.

‘There are other passengers,’ I responded.

Almost without thinking, I bent and gave her a hug.She held onto me tightly.

‘You gave an old woman a little moment of joy,’ she said. ‘Thank you.’

I squeezed her hand, and then walked into the dim morning light.. Behind me, a door shut.It was the sound of the closing of a life..

I didn’t pick up any more passengers that shift. I drove aimlessly lost in thought. For the rest of that day,I could hardly talk.What if that woman had gotten an angry driver,or one who was impatient to end his shift? What if I had refused to take the run, or had honked once, then driven away?

On a quick review, I don’t think that I have done anything more important in my life.

We’re conditioned to think that our lives revolve around great moments.

But great moments often catch us unaware-beautifully wrapped in what others may consider a small one.


Slik stopper du sladder, rykter og baksnakking.

I antikkens Hellas var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt.
En dag traff en bekjent den store filosofen og sa: «Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn?»

«Vent litt,» svarte Sokrates. «Før du forteller meg noe,
ønsker jeg at at du lar det passere gjennom en liten test. Den kalles trippel filter test.»

«Trippel filter?»

«Det stemmer,» fortsatte Sokrates. «Før du forteller meg noe om min venn,
kan det være en god idé å ta et øyeblikk og filtrere det du skal si.
Det er derfor jeg kaller det trippel filter test. Det første filteret er sannhet.
Har du forsikret deg om at det du skal fortelle meg er sant? «

«Nei,» sa mannen, «faktisk har jeg bare hørt om det.»

«Greit,» sa Sokrates. «Så du vet egentlig ikke om det er sant eller ikke.
La oss nå prøve det andre filteret, filteret om godhet.
Er det du er i ferd med å fortelle meg om min venn noe bra? «

«Nei, tvert imot …»

«Så,» fortsatte Sokrates, » » du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant.
Du kan fremdeles bestå prøven, fordi det er ett filter igjen: filteret om nytten.
Er det du vil fortelle meg om min venn til noen nytte for meg? «

«Nei egentlig ikke …??»

«Vel,» konkluderte Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg hverken er sant
eller godt eller enda til nyttig, hvorfor fortelle meg det i det hele tatt?»


Spesiellt for mammaer-Dagens ordspråk 25.03.12

Denne hadde ei venninne av meg lagt ut på bloggen sin og den var så fantastisk at jeg bare måtte slenge ut ett dagens ordspråk på tampen av dagen…

Er det ikke fantastisk?

Hun har også en annen definisjon av strekkmerker som jeg elsker…

«Permanente barnetegninger på mammas kropp»

Det er en fantastisk måte å se på de på…kjenner det varmer ett mammahjerte ❤

Jeg bærer mine strekkmerker med stolthet…..gjør du?